Du store verden!

Her om dagen gikk jeg ut og la med ned i hagen. Klokken var halv 12 på kvelden, og det var meldt ett meteorregn. I håp om å få ett glims av dette på film tok jeg liksågodt med meg kamera ut. Det ble jeg liggende en stund å kikke på stjernene, hvor uendelig stor denne verden er. Tenk at jeg er bare ett av flere milliarder av min type! Tenk om det er noe der ute? og tenk for ett rart vesen mennesket er. Jeg tviler på at om "romvesner" finnes er de grønn og har antenner. I grunn så kan de være akkurat sån som de vil for min del, for jeg tviler på at om vi noensinne møter ett romvesen så vil vi se ut som hva de hadde forestilt seg. Tenk å ha brevvenner i en annen galakse! det hadde vært tøft, men også fysisk umulig i og med at jeg ville dødd av kjedsomhet mens jeg ventet på svar. Likevel er det rart å tenke hvordan mitt liv er i forhold til resten av verden. "her ligger jeg her, jeg er en av flere milliarder, men jeg liker fremdeles å tro at jeg ikke er som noen av dem. Her er jeg en uendelig liten del av universet som til tider klager på mangel på energi eller "drivstoff"" . Det er rart å ligge ute, midt i mørket, midt i, i utkanten, oppå, under, litt på siden av verden å tenke slikt. Tenk at vi mennesker som vi liker å kalle oss liker musikk. Organisert lyd i tid skal vissnok definisjonen være, men så merkelig hvordan vi underholdes av forskjellige toner som enten har en høy eller lav tone. Hvordan noen foretrekker høyt eller lavt desibelnivå, eller hvordan man kan organisere denne lyden. Når vi organiserer denne lyden i tid, hva er egentlig denne tiden vi har kommet opp med? Hvor mye tid har vi her på jorden, og hvor mye tid vil vi ha andre steder?

En porsjon frossen hagebakke-filosofi hilsen MAri